GEOGRAFI

Konstruksjon av verdensbilder er et fundamentalt aspekt av samfunnet og omorganisering og omdefinering av kartet er en del av sosial og politisk maktbruk. Landskapet har alltid vært nært knyttet til erobring, og det har vært tette bånd mellom landskapsmaleri og kartografi. Kartet er først og fremst ett uttrykk for den menneskelige trangen til å danne verdensbilder, og kartene bør gjenspeile verden som flytende materiale. Kartet er en fortellende struktur, som sted for fantasien å vandre, hvor mening dannes og stier  finnes.

Gjennom en lek hvor vi sidestiller geografi, vær, eventyr og landskapsmaleri vil vi forsøke å frigjøre kartet og gjeninnsette den subjektive navigatøren som meningsskaper og tegner av verdensbilder. Vi forsøker derfor å bryte ned reglene som utgjør kartet og diagrammenes forutsetning og istedet innføre en relativ og personlig bruk av geografien .

Holmgang
Rogaland kunstsenter 7/4-1/5 2005

 I Holmgang iscenesetter Ellen Røed og Patrik Entian en holmgang mellom tabloide, formale og subjektive måter å konstruere verdensbilder på. Det norske fjordlandskapet er ikledd kamuflasjedrakt i ett bilde, mens Midtøsten forsøker å presse seg ned i en norsk fjord i en annen. Små svarte fly surrer rundt i månen som en bisværm.”Solo”, et nasjonsportrett inspirert av værmeldingsvignetter henger for seg selv ved siden av det vindbaserte opinionsbarometeret hvor pilen svinger mellom JA og NEI. I ett tvtårn kjemper lyd og bilde om plassen i en evighetsmaskin som består av analoge feedbackprosseser og en radio mens javascriptanimerte kaniner, med en gul ballong i hånden, svever ned over veggen i ett tilfeldig mønster. War is over?

Trond Borgen skriver i Stavanger Aftenblad :

"Hvordan skapes mening, holdninger, standpunkt i samfunnet vårt, og hvordan registreres og måles dette? er spørsmål som ligger implisitt i denne utstillingen.

Derfor står objektet «Ja eller Nei» sentralt: Projisert på veggen er det gråe Ja/Nei-barometeret fra EF-avstemningen i 1972. Men her er det ikke folkeavstemningen som avgjør pilens utslag - ute i friluft, like utenfor rømningsdøren, har kunstnerparet montert en vindmåler. Det er hvilken vei vinden blåser som avgjør et Ja- eller Nei-flertall. Norges forhold til EU kommenteres også i maleriet «Solo», et norgeskart hvor landet er isolert mot en blå bunn, og i «Fjordlandskap», hvor en norsk fjord er kamuflasjemalt, så ingen skal finne oss og landet vårt.

Gammeldagse skoleplansjer mimes og parodieres i «Slik blir det flo og fjære. Moon and earth dancing towards sun» og «Solens stråler ved ekvator og hos oss. Why we have pines and palms», mens utsnitt av kart forteller oss alt og ingenting. Denne utstillingen punkterer ettertrykkelig den positivistiske holdningen om at all viten om verden kan bygge på kjensgjerningen gitt gjennom erfaringen; og den peker på kunstens nødvendighet nettopp fordi alt slett ikke kan måles og fremstilles til klar og entydig forståelse. Alle tings mening er at der ingen mening finnes, i hvert fall ingen kategorisk mening. Og grensen mellom orden og kaos er ofte tilfeldig, som vi ser det i data-animasjonen «Fly Fly», hvor en enorm mengde flybevegelser i luften roter seg sammen til en eneste stor floke."